Jeg har fått utfordringen av: Drømmen om en eplehage og også i fra Laila
Best:
Som dere alle sikkert nå har forstått er jeg veldig glad i gangen min og peisen min!
Men disse to figuren er også veldig spesiell for meg . Jeg skal fortelle dere hvorfor...
For ganske nøyaktig to år siden var minstemann (da 3år) og jeg på baksiden av huset og kastet kongler i bekken som går i enden av tomten vår. Jeg tok ham så med på framsiden av huset og bad ham vente mens jeg gikk inn og skulle ordne noe, så skulle vi ta vognen og gå lang tur etterpå. Da jeg stod på kjøkkenet, så jeg ham på vei ned mot bekken igjen. Jeg stormet ut, men da jeg kom ut så jeg ham ingen steder! Jeg sprang ned til bekken (som pga. snøsmelting ikke var bekk, men en stri elv...) Så sprang jeg på framsiden, tilfelle vi hadde gått hver vår vei rundt huset. INGEN GUTT Å SE! Jeg ropte av full hals over til naboen, som var ute, og lurte på om hun og ungene hadde sett ham. Men nei! Nå begynte jeg for alvor å få panikk!!! Jeg sprang enda en gang ned til bekken for å se mere nøye, kikket et godt stykke nedover, men han var ikke å se!!!
Jeg forstod at jeg trengte hjelp, så jeg sprang inn til mannen min, som lå å sov, for han hadde vært på nattevakt. Det var en som kom fort i klærne! Så fikk vi eldste gutten og hans kamerat med, og de ble beordret til å gå ned til rista. Det er ca 350 meter fra huset. Der er det en rist før bekken går ned i rør under jorden. Så skulle vi gå imot dem. Ingen gutt å se nedover. "Han er druknet" roper jeg til mannen og kjente hysteriet river i meg! Han roper strengt til meg: "NEI, vi finner ham!" Ok, ok tenker jeg, -ikke oppfør deg som ei hysterisk mor nå...
Så ser vi kameraten til eldste mann står og fekter med armene og roper! Jeg hører ikke hva han sier, men aner at de har funnet ham! Og vi springer!! Jeg springer så jeg kjenner blodsmaken i munnen og øynene dugger for av tårer. Det er akkurat som i en saktefilm. Jeg kommer ikke fram fort nok!!! Endelig framme ser vi ham livløs liggende på risten med sprutende vann over seg. Min kjære hopper over gjeret, får tak i ham og lemper ham over til meg. Det synet vil jeg ALDRI glemme!!! Han hang som en livløs dukke, den ene støvlen var vekk, ansiktet var kritthvitt og leppene helt blå. Heldigvis, istede for å få full panikk klarte jeg til en viss grad å holde hode kaldt, og la ham ned på gresset og begynte hjertekompresjon med en gang, og beordret guttene til å spring og ringe 113. Han hadde ingen pust eller puls og var iskald. Da jeg gikk i 4. klasse lærte vi i 4-H dette, og nå gjorde jeg det som om jeg ikke hadde gjordt noe annet. Så kom min kjære og så delte vi, han pustet og jeg pumpet, eller var det omvent... Jeg husker ikke. Etter en stund stoppet vi for å kjenne om det hadde kommet noen puls. Men nei. Jeg roper: "Det er ikke noe vits. Han er død!!!" Men han gir seg ikke. Beordrer meg til å fortsette! Vi holder på enda en god stund. Det føltes om en evighet, men det var nok bare fire -fem minutter. Så kjenner han puls, en svak. Jeg kjenner ingen ting,- tror liksom det ikke er mulig. Så hører vi en svak surkling i brystet. Det er liv!!! Det hele var så rart. Ikke som du ser på film, der de hoster og harker opp vann og hiver etter pusten. Hos ham kom det ikke noe vann, eller hosting, bare en svak surkling. Så kommer to av naboene. De hadde ringt etter ambulanse, og helikopter var på vei. De ber oss ta av ham klærne, de er kalde, og vi må prøve å få i ham varmen igjen! Oppe ved huset setter jeg meg midt ute på plenen. Alle naboer ser oss, men min tanke er kun at jeg må være lettest tiljengelig når ambulanse og lege kommer. Og at helikopteret kan se oss.
Jeg skulle kanskje gått inn i varmen med ham, men det var slik jeg tenkte da. Mannen min kom ut med dyner og pelspledd og pakket ham inn. Hele tiden mens vi ventet hørte jeg surklingen og en svak jamring fra ham. Jeg fikk ikke kontakt med ham og øynene lå helt tilbake opp mot hode. Jeg ropte flere ganger til naboen som hadde ringt: "Kommer de ikke snart???"
De kunne ikke komme fort nok! Endelig var de der og på sekunder var jeg tilskuer og de gjorde det de var utdannet til. Han ble sendt med hellikopter sammen med min kjære og jeg satt på med venner inn i bil til byen. Tror det var bra jeg ikke kjørte selv, hadde da sikkert kjørt i 300 km!
(kjelver når jeg skriver dette, renner også noen tårer på mitt kinn...)
Da minstemann kom inn på sykehuset hadde han en kroppstempratur på 30 grader, etter oppvarming fra oss og i hellikopteret. Så han hadde vært VELDIG nedkjølt.
Utrolig men alt gikk veldig bra. Han hadde masse kuler i hodet etter den tøffe medfarten nedover bekken, men det var det eneste. Ikke engang lungebetennelse fikk han. Helt utrolig.
Vi er så glad i denne lille sjarmøren, som heldigvis ikke mistet sitt skuespillertalent og glimt i øye.
En stund etter denne episoden kom ei god venninne på besøk, og det var av henne jeg fikk disse to figurene. Det var beskjed om at jeg skulle se på dem, hver dag, og minne meg selv på at alt gikk bra! At vi alle fem var samlet! Så det gjør jeg. :-)
PEST:
Overalt i huset mangler det lister, og det har det gjordt en stund. Min pest og irritasjon.
Denne pesten er utsikten av mitt ene kjøkkenvindu! I nabohuset flyter det av rot og skrot. Så det er en fordel med vinter og snø, for da er det ganske godt dekt og ikke så synlig. Det var ikke så ille da vi flyttet hit, men det blir bare værre og værre. Madrasser, gamle tepper, dekk, bilvrak, melkekasser, matriale, ødelagte leker + + +. Alle naboene klager, men ingen forandring, desv.
Så er det slik at jeg skal utfordre fem nye. Det blir:
1. Tiril
2. Trine
3. Alex
4. Trønderpia
5. Anette