Da jeg var liten lo jeg av mamma,
av alt det rare og stygge jeg syntes hun tok vare på.
Det andre ville kaste, tok hun med hjem.
Jeg fortod henne ikke.
"Hva skal du med det? Og hvor skal du ha det henn?"
-var standar fra meg.
Det er et ordtak som sier:
"Eple ramler ikke langt fra stammen..."
Og det er vist noe i det...
For da jeg gikk som mest berserk inne på Bruktbo første gangen,
stod mamma og bare ristet på hode.
"Du syns JEG samlet på mye rart skrot, men du går meg en høy gang!"
sa mamma med stort smil om munnen, og deretter en god latter...
Hun har nok litt rett...
Jeg har fått opp øynene for gamle ting.
Møbler, klær og duker/brikker.
Jeg bare ELSKER det.
Og jeg føler det er en egen egenskap å se skatter i det andre kalder skrot,
-muligheten til å se hvordan ting kan få ny giv og glød med litt maling o.l.
Mamma kjøpte og tok vare på ting for sin egen del...
Jeg kan dekke meg bak det at det er til butikken...
;-)